Tilfeldigheitene skal ha det til at to så ulike forfattarar som Dag Solstad og Helene Uri begge tar utganspunkt i si eiga slekt i årets romanar.  

I Det uoppløselige episke element i Telemark i perioden 1591 – 1895  følgjer Solstad si eiga slekt på morssida gjennom nesten 300 år. Her undersøker Solstad kvar grensene ved innleving i historiske liv går. «Det har levd et vell av mennesker før oss. De har pustet og strevd for å overleve. Når de dør, blir de borte, og vi kjenner dem heller ikke ved navn,» sa Solstad ifølgje Bygdeposten då han blei intervjua av Thure Erik Lund på Litteraturfestivalen på Øst-Modum tidligare i år. I slektshistoriene som blir fortalde i romanen, møter vi mellom andre fembarnsmora som drog til Amerika – ho kunne berre ta med seg tre barn.

Også Helene Uris nye roman, Rydde ut, handlar om slekt. 28. april 2012 dør Helene Uris mor etter å ha vore alvorlig sjuk i mange år. Det viser seg då at Uri sin farfar var av samisk opphav.  Uri reiser til Finnmark for å nøste opp i si eiga historie. Parallelt fortel ho historia om den fiktive språkforskaren Ellinor som reiser til same stad for å forske på språkdød.

Kva er det som gjør slektshistorie så godt eigna som skjønnlitteratur? Står vi med dette overfor ei slektshistorisk vending i norsk litteratur?  
Erlend O. Nødtvedt er ordstyrar for samtalen mellom Solstad og Uri.